Cubanske Storheter II: Partagás

Partagás har helt siden starten vært et av de aller største cubanske sigarmerkene. Det hele startet med spanjolen Don Jaime Partagás y Ravell, som kom til Cuba for å jobbe i sigarindustrien tidlig på 1800-tallet. Han var åpenbart en svært driftig fyr, for etter tre-fire tiår var han en sentral person i industrien, og eide store deler av de aller beste tobakksplantasjene i Vuelta Abajo.

I 1845 åpnet han den største sigarfabrikken på Cuba sentralt i Havana, Real Fábrica de Tabaco Partagás, og lanserte sigarmerket Partagás. ”Real Fábrica” betyr ”kongelig fabrikk”, et navn Don Jaime visstnok valgte fordi han forsynte en rekke aristokrater i Europa og araberlandene med sigarer. Fabrikken er i dag den eldste sigarfabrikken på Cuba som fremdeles er aktiv.

Partagás-merket ble en braksuksess fra starten av, sannsynligvis mye takket være den førsteklasses tobakken som ble brukt. Don Jaime eide som nevnt mange av de beste parsellene i Vuelta Abajo, og valgte personlig ut den beste tobakken til bruk i sigarene som bar hans navn, mens han kunne selge den resterende avlingen til andre fabrikker. I tillegg eksperimenterte Don Jaime med nye metoder for behandling av sigartobakk, i en svært konservativ og tradisjonsbunden industri, noe som må ha gjort at sigarene skilte seg ut. Det var for øvrig Partagás som først benyttet lectorer – opplesere – på fabrikken for å underholde og utdanne rullerne sine, en tradisjon som er videreført og eksisterer den dag i dag.

Den gode Don Jaime holdt det åpenbart gående på mer enn én front, for i 1868 ble han skutt og drept, visstnok av en rival i en kjærlighetsaffære. Sønnen hans, José Partagás, tok over bedriften, og holdt den i familiens eie på 1890-tallet, da han solgte den til en rik bankeier med det passende navnet Bance. Dernest ble fabrikken solgt på nytt i 1900, nå til Cifuentes, Fernándes y Cía. To av de tre partnerne i selskapet døde før annen verdenskrig, så Cifuentes-familien overtok det fulle eierskapet, og selskapet som deres skiftet navn til Cifuentes y Cía.

I 1954 kjøpte Cifuentes y Cía merkene Bolivar og La Gloria Cubana, og produksjonen av disse ble flyttet til Partagás-fabrikken i Havanna (La Gloria Cubana rulles fremdeles utelukkende ved denne fabrikken).

Cifuentes-familien dro fra Cuba i 1961, etter å ha blitt fratatt både firmaet og tobakksåkrene den hadde eiet siden 1900, og solgte ti år senere rettighetene til navnet Partagás til General Cigar i USA, som lager sigarer under navnet på Den domikanske republikk (og på Cuba for den saks skyld, siden selskapet har en stor eierandel av Habanos..).

Rett før revolusjonen var det visstnok 256 vitolaer i Partagás’ produktportefølje. De fleste av disse ble slanket bort på sekstitallet, men likevel har Partagás vært dèt merket med flest vitolaer i produksjon helt til dags dato. Merket har alltid vært svært populært, spesielt i Spania (noe som sikkert hadde gledet Don Jaime), og utgjør ca. 10% av den totale sigareksporten fra Cuba.

Partagás-sigarer kjennetegnes av kraftige jord-smaker, med en nøtte- og pepperaktig bakgrunn. Dessverre forandret Habanos blenden i de fleste sigarene fra merket rundt 1995 til en mildere variant, men selve smaksprofilen består. Mange mener sigarene fra midten av 2000-tallet er på vei til å bli blendet likere originalblenden igjen, noe vi ikke umiddelbart kan bekrefte, men det er i så fall en forandring vi tar imot med åpne armer.

Det er to sigarer fra Partagás som virkelig stikker seg frem (nei, den ene er ikke en PSD4…). Den ene er den legendariske Lonsdale, som gikk ut av produksjon i 2002. Dette var og er et vinøst mesterverk av en sigar med perfekt balanse, subtilitet og eleganse, og en innsmigrende kraft. Den var blendet med en fruktig og tangy undertone som skilte seg klart fra andre størrelser fra Partagas, og var rett og slett helt sensasjonelt god med noen år på baken. Så selvfølgelig sluttet Habanos å lage den……velvel. Og her kommer vi til Partagas Shorts. Denne ble introdusert omtrent samtidig som Lonsdale, og har en mistenkelig lik blend. Fordi den er mindre, får man litt mindre av alt, men dette er fremdeles mer enn de fleste andre cubanske sigarer byr på. Vi hadde en teori om at den ble laget av blader som var annensortering/for små til produksjon av Lonsdale, men Habanos sluttet aldri å lage Shorts, og blenden later ikke til å ha forandret seg, så hvem vet hva som foregår bak jernteppet? Det vi vet, er at denne sigaren minner oss så mye om Lonsdale at den til en viss grad attenuerer tapet av sistnevnte. Og når man får den i et så snasent format, varmer det våre sigarhjerter.

Share
This entry was posted in Sigar and tagged , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply