Ny serie: Cubanske storheter!

Vi kan vel ikke akkurat bli beskyldt for å spamme denne bloggen med info om cubanske sigarer. Det er flere grunner til dette. For det første er produksjonsprosessen ganske lukket, spesielt mht. hva slags tobakk som finnes i hvilke sigarer og hvordan denne behandles. For det andre finnes det mengder av knallgode sigarer fra andre land, som også fortjener oppmerksomhet. For en del sigarrøykere er cubanere “det eneste”, mens man ser på sigarer fra andre land som en slags imitasjon. Dette er selvsagt bare tullball, og også rimelig sneversynt. Å kun røyke cubanere for en sigarelsker blir som om en vinkjenner kun skulle ha drukket Bordeaux, og hevdet at andre viner som Burgund, Barolo og Chianti er kopier og ikke verdt oppmerksomhet. Dette faller selvsagt på sin egen urimelighet. De er anderledes, det er det eneste. Hva man foretrekker er selvsagt en smakssak, men man bør være klok nok til aldri avvise noe man ikke har prøvd ordentlig.

Mange cubanske sigarer fortjener omtale her dog, og det skal de nå få. I denne serien, tar vi for oss én sigar fra ett merke hver gang, og forteller om merkets historie og sigaren. Det som selvsagt er litt spesielt mht Cuba, er det som skjedde der på femtitallet.

Man må huske på at før revolusjonen eksisterte det et stort antall privat eide og selvstendige sigarfabrikker på Cuba, på samme måte som bryggerier i Norge (eller sigarfabrikker i Nicaragua for den saks skyld) i dag. Det var også stor flyt av sigartobakk mellom Cuba og andre land. Fuente-familien, for eksempel, laget sigarer på Den dominikanske republikk av både cubansk og dominikansk tobakk. Aurora-fabrikken, også på Cubas naboøy, gjorde det på samme måte. I dag ser man at de andre sigarproduserende og tobakksdyrkende landene handler mye seg i mellom, noe som gir oss varierte og interessante sigarer, og stor frihet for sigarprodusentene. Skulle en avling dekkblade gå dårlig, kan man kjøpe dem fra et annet land. Siden cubanerne har stengt seg ute fra dette, blir de svært sårbare hvis noen skulle gå feil med avlingen et år, eller enda verre, flere år på rad. Så i et dårlig år, må sigarproduksjonen nødvendigvis gå ned, siden råvaretilgangen blir forverret. Habanos sier alle cubanske sigarer alltid består av 100% cubansk tobakk.

Men altså: Under revolusjonen ble alt privat eid land på øya konfiskert/rappet av de nye makthaverne, og dermed også tobakksplantasjene. Alle sigarfabrikkene ble også ekspropriert, og havnet dermed i den nye statens hender. Alt dette ble gjort med praktisk talt ingen kompensasjon til de rettmessige eierne. Man trenger ikke skrive noe særlig mer om revolusjonen her, men man kan konstatere at dette var ingen “myk” revolusjon. Familiene som eide sigarfabrikkene skjønte selvsagt rimelig kjapt at det nok var klokt å forlate Cuba, og noen etablerte sigarfabrikker andre steder, gjerne under navnet de hadde brukt hjemme i Havana. Dette er grunnen til rettstvister mellom Habanos og andre produsenter, da de fleste cubanske sigarmerkene har et alter ego produsert i Dom. rep eller Honduras. Noen av disse er rene “kopier”, for eksempel den dominikanske varianten av Cohiba (Cohiba ble som kjent ikke skapt som merke på Cuba før etter revolusjonen), mens andre har eksistert lenge, og er endog etablert av de originale eierne av det aktuelle merket. Et eksempel på det siste, er den dominikanske versjonen av Partagás; her lisensierte Cifuentes-familien, som eide Partagás-merket før revolusjonen, merket til General Cigar på syttitallet.

Gitt den politiske situasjonen i verden på andre halvdel av 1900-tallet, ble selvsagt Cuba utestengt fra all handel med vestblokken, og måtte støtte seg til Sovjetunionen. For sistnevnte var øyas geografiske plassering essensiell, og Cuba ble viktig for gamlegutta i Politbyrået. Dette fikk av og til småvittige konsekvenser for sigarindustrien på øya. Bolivar Gold Medal, en sigar pakket inn i gullfarvet folie, og som er reintrodusert de seneste årene, ble alltid laget i svært små kvantiteter etter revolusjonen. Grunnen er visstnok at russerne hadde problemer med å levere gullfolie. Og da de ikke kunne levere i det hele tatt, sluttet cubanerne å lage sigaren. Man kan se for seg Castros bestillingsliste til Moskva. Tanks, kanoner, krigsskip, jagerfly, AK-47’er og gullfolie.

Dermed har alle cubanske sigarmerker en pre- og en postrevolusjonær historie. Den førstnevnte er historien om private entrepenører og forretningsfolk, mens den siste er vesentlig mer lukket. I tiden fremover vil vi som sagt ta for oss én sigar fra ett merke, og fortelle så godt vi kan om begge. Første merke ut er H. Upmann.

Share
This entry was posted in Sigar and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply